LOVATNET / SOGN OG FJORDANE
Noen steder er vanskeligere å forlate enn andre, og for meg er Lovatnet det fremste eksempelet på det. Dette stedet er så stereotypisk norsk som du kan få det: Irrgrønt vann, høye, snødekte fjell og en isbre i enden. Siden vannet her ikke har forbindelse til havet er det også mye større sjanse for at det ikke er bølger, altså reflekterer vannet oftere fjellene enn en vanlig fjord. Dette gir ypperlige muligheter for foto.
Vær og årstid har ofte veldig stor innvirkning på hvordan man oppfatter et nytt sted. Et sted kan virke ganske kjedelig første gang du kommer dit, men så vise seg fra en helt annen side neste gang. Lovatnet har gått inn i min historie som en av Norges aller fineste steder, men det er sannsynlig at været og den generelle opplevelsen jeg hadde her gjør den beslutningen litt for subjektiv.
Da jeg ankom Lovatnet for første gang var det hele nesten for godt til å være sant. Temperaturmåleren krøyp opp mot tretti grader, det var knapt rukket å bli juni enda. Det var ikke spor av skyer å se på himmelen, ikke et vindpust i lufta. Trærne, fjellene, himmelen, vannet, alt var farget i nyanser av blått og grønt.
Veien jeg kjørte på var adskilt fra vannet med et lite stykke skog, så jeg bestemte meg for å parkere bilen og gå ned til vannet. Jeg må ha hatt utrolig flaks med stedet jeg valgte å gå ned, for langs vannet fant jeg mitt eget lille paradis. En bitte liten steinstrand omkranset av trær, adskilt fra omverdenen rundt. Her hadde jeg panoramautsikt over vannet i alle retninger. Det var så varmt, så stille, så grønt, så blått. Jeg hang opp hengekøya mi i et par trær ved vannkanten, og ble liggende der og la meg begeistre av omgivelsene. Tenk at man kan føle seg så i ett med naturen 20 meter fra bilveien.
Jeg hadde opprinnelig kun planlagt å tilbringe én dag ved Lovatnet, men det ble tre i stedet. Jeg lå i hengekøya, jeg badet i vannet, jeg tok time-lapser. Slik gikk dagene. Siden den gang har jeg lengtet tilbake til å oppleve Lovatnet slik jeg gjorde de dagene, vel vitende om at det neppe vil vise seg fra en så fin side igjen.
Morten Rustad er fotograf og regissør og har spesialisert seg på time-lapse foto. Han brenner for fange det perfekte øyeblikket og gir gladelig opp en natt eller to med søvn for å skape de beste bildene.
